En mors dagbok

DAG 0

12.mai, 2021

Det har gått 15 dager siden jeg opererte tannen min. Det gjør fortsatt vondt, men jeg er glad for at barna hjelper meg med husarbeidet. Dayra sier hun er invitert til en bursdag i morgen, men jeg har ikke råd til å kjøpe gave. Skal jeg la henne dra likevel? Jeg vet ikke. Hun har virkelig vært skjønn i dag og hjulpet meg med alt mulig. Jeg kunne ønske vi hadde bedre råd, men bedriften vår har gått konkurs under pandemien. Vi har nesten ingen inntekt. 

DAG 1

13.mai, 2021

10:00

Dayra spurte naboen om hun kunne låne litt penger for å kjøpe en gave til vennen sin. Jeg er fortsatt usikker på om hun burde dra, men jeg vil jo gjerne at hun skal kose seg. Hun har aldri vært i et bursdagsselskap før. Jeg prøvde å få til et selskap i fjor, men fikk det ikke til. Ok, jeg lar henne dra sammen med søsteren. 

18:00

Hva var det for en lyd, et skudd?

DAG 2

14.mai, 2021

GUD! Hvordan kunne du la dette skje? 

I går litt over seks dro døtrene mine hjemmefra for å gå i bursdagsselskap. De sa ifra om at de skulle gå innom en annen venns hus på vei til selskapet. Bare noen minutter etter de hadde dratt hørte jeg en rar lyd. Jeg ble nysgjerrig, men tenkte ikke mer over det. 

Før min yngste datter, Cecilie, kom løpende og sa at Dayra var blitt skadet. Jeg så for meg at hun hadde blitt påkjørt av en motorsykkel. Jeg løp fortere enn noen sinne, og få minutter senere stod jeg i huset. Jeg så Dayra ligge på gulvet, dekket i sitt eget blod. Uten grunn hadde vennen hennes skutt datteren min i hodet. 

Hvorfor, Gud?

"Mamma, ring ambulansen", var det eneste jeg hørte min datter si. Jeg prøvde å roe henne ned, men jeg var desperat. Armene mine kunne nesten ikke holde henne. Hele verden raste sammen, og jeg klarte ikke stoppe den. 

Folk prøvde å ringe ambulansen, men fikk i svar. Så naboen vår bar Dayra inn i bilen sin og skyndtet seg til nærmeste sykehus. 

Nå ligger hun på operasjonsbordet. De måtte barbere hodet hennes. Hun kommer til å våkne uten håret som hun elsker. Vi har vært på venterommet i over tre timer, og vi aner ikke om operasjonen er ferdig. De frivillige fra Compassion-senteret er her nå og sier de blir sammen med oss i natt. De kom med en gang. Likevel føler jeg meg så ensom. Hvorfor gjør du dette mot meg, Gud? 

DAG 3

15. mai, 2021

Gud, hvorfor har du forlatt meg? 

De har overført datteren min til sykehuset i São Luís, det er 400 km unna. De fløy henne dit med helikopter. Senterpersonalet fortalte borgermester om Dayras situasjon. Han ringte meg personlig for å tilby sin støtte, blant annet helikopteret. Jeg er virkelig takknemlig for at datteren min ikke måtte kjøres i 7 timer. 

Jeg sitter med tårer i øynene. Jeg kunne ikke bli med Dayra i helikopteret, jeg så henne bare fra avstand. Hvorfor har Gud forlatt meg? Hvorfor hater han meg? Hvorfor tar han datteren min fra meg? Om han heller bare ville ta mitt liv!

Jeg har ikke mer håp igjen. Jeg føler jeg har mistet mitt elskede barn. 

DAG 4

16. mai, 2021

Etter flere timer er har jeg endelig kommet meg til São Luís. Nå er jeg nærmere datteren min, men hun er bedøvet. Hun har just kommet tilbake til rommet etter enda en operasjon. 

Centerets frivillige ringer meg hele tiden for å høre hvordan det går, og forsikrer meg om at alt kommer til å gå bra. Jeg er takknemlig for at de passer mine to andre barn, Cecilia og Marcos, mens jeg er hos Dayra. 

DAG 5

17. mai, 2021

Datteren min er så ung. Hun er 13 år. Jeg kunne ønske jeg hadde arrangert et bursdagsselskap for henne i fjor. Nå kommer hun til å dø uten noensinne å ha blitt feiret med en ordentlig fest. 

DAG 6

18. mai, 2021

I dag overhørte jeg en sykepleier si at kun et mirakel kan redde datteren min sitt liv. De sa til meg, at jeg må være forberedt på det værste. Hvordan kan de stå å si det til meg? 

DAG 9

21. mai, 2021

Datteren min er fortsatt bevistløs. 

Er mirakler mulige? Kan Gud virkelig høre bønnene våre? 

Jeg føler meg så motløs. 

DAG 11

23. mai,2021

De frivillige fra senteret er sammen med meg på sykehuset nå. De gjør det litt enklere å være her. Vi ber sammen, og de oppmuntrer meg. Selv om det virkelig er vanskelig å holde fast i håpet. Dayra er fortsatt bevistløs. 

DAG 13

25. mai,2021

Datteren min ser så svak ut, hun svinner bort. 

Kjemp for livet, Dayra! Kjemp, min elskede datter!

DAG 15

27. mai, 2021

Legene sier at de vil prøve å vekke datteren min. De vil venne henne av bedøvelsen. 

Hva betyr det? Er ikke det farlig? Jeg vil ikke at de skal gjøre det. Jeg vil heller at hun skal sove, om det betyr at jeg kan høre hjertet hennes slå. Jeg vil ikke miste henne. De frivillige fra senteret sier at jeg kan stole på legene.

DAG 16

28. mai, 2021

Legene vekket Dayra, og for første gang på dagesvis kunne jeg holde henne i hånden. De sier at hun ikke kan snakke, men hun kan høre meg. 

Jeg gråter igjen. 

Jeg sitter lenge å holder henne i hånden og snakker med henne. Da legene nevnte jenten som skjøt datteren min, trillet en tåre ned fra hennes kinn. 

Datteren min lever!

Legene sier at Dayra kommer til å klare seg, men at det vil være noen varige men. Det går bra. Jeg forer datteren min med glede, resten av livet mitt, så lenge hun lever. 

Jeg ringer til de frivillige på Compassion-senteret for å fortelle dem de gode nyhetene. De hadde rett; Gud forlot meg aldri. De ble så glade. Jeg takket dem for at de ikke hadde gitt meg lov til å gi opp.

DAG 17

29. mai, 2021

I dag sa jeg til Dayra: "Klem hånden min om du kan høre meg."

Også klemte hun hånden min. 

Gud hører bønnene mine!

DAG 18

30. mai, 2021

Datteren min har endelig våknet. 

De frivillige fra senteret ringte meg, som de gjør hver dag, og vi gråt sammen over telefonen. 

DAG 23

3. juni, 2021

Mirakler skjer. 

Når jeg ser tilbake på min datters tilstand for tre uker siden, kan jeg nesten ikke tro at hun sitter å griner foran meg. Det er et mirakel. Hun kan både spise og snakke allerede. Hennes høyre arm og ben kan hun fortsatt ikke bevege. Så hun har har brukt for hjelp til spising og for å komme seg på toalettet. 

Men legene er likevel imponert over fremskrittene hennes og hvor fort det går. Hun prøver så godt hun kan, hun ønsker å få livet sitt tilbake. Jeg har fortalt henne at det er veldig mange mennesker som ber for henne. 

DAG 26

6. juni, 2021

Legene sier at Dayra snart kan komme hjem om hun fortsetter bedringen i dette tempoet. Det er det eneste hun vil. Vi savner familien og vennene våre. 

Så Dayra spurte om hjelp til å prøve å gå. Bena er ikke helt klare for det enda, men motet er der. Hun kommer til å trenge rullestol en stund, men legene tror det vil være mulig for henne å gå igjen. Det kommer bare til å kreve mange timer med fysioterapi. 

Jeg prøver å ikke snakke om ulykken med henne. Dayra sa at hun ikke er sur, men bare lei seg. 

"Jeg kan nesten ikke huske ulykken. Det eneste jeg husker er at mamma satt ved siden av meg. Det neste jeg husker er at jeg våknet på sykehus. Jeg blir lei meg av å tenke på hvor vondt mamma må ha hatt det da hun trodde jeg var død. Jeg er ikke sint på jenten som skjøt meg, jeg er bare lei meg for det. Jeg har ikke lyst til å tenke på det. Jeg vil heller tenke på alt det jeg gjerne vil oppleve."

Fordi jenten som skjøt Dayra er under 18 år kan hun ikke komme i fengsel, men de sier at hun har flyttet til en annen by. Jenten er gravid og mentalt syk. Jeg er bare så takknemlig for at datteren min lever.

DAG 29

9. juni, 2021

Det er nesten en måned siden ulykken, og vi er endelig hjemme igjen. Alle naboene våre, venner, familie og senterpersonell stod klare for å ønske oss velkommen hjem. Presten vår bad for oss, og vi er så takknemlige til Gud for har vært god mot oss på tross av min til tider manglende tro. 

Dayra har det bedre hver dag. Noen ganger må jeg holde henne litt igjen fordi hun prøver mer enn kroppen tåler. Hun er hos fysioterapaut to ganger i uken og skal snart begynne oss psykolog. Hun har mye å jobbe med. 

Noen ganger blir hun sur selv om det ikke skjer noe. Eller hun begynner å grine selv om hun er alene. Legene sier at det er vanlig. Hun kommer til å gå på medisiner hver dag. Det ville vi ikke hatt råd til, men senteret sier de dekker alle utgifter. Jeg tror ikke de vet hvor takknemlig jeg er. 

DAG 32

12. juni, 2021

Neste uke er det Dayras bursdag og senterpersonalet har bestemt seg for å arrangere fest for henne. I starten spurte Dayra om jeg ikke bare kjøpe pizza til henne og vennene hennes. Men senterpersonalet startet en kampanje på sosiale medier, og nå er det kjempe mange fremmende mennesker som ønsker å hjelpe oss å feire henne. 

Sjefen på senteret har laget en nydelig rosa kjole til Dayra. En slik hun alltid har drømt om. 

Jeg er så lykkelig! For et par uker siden trodde jeg ikke jeg ville oppleve datteren min sin bursdag igjen. Nå planlegger vi fest. Vi er fattige så vi pleier ikke ha mulighet til å arrangere bursdagsfest. 

DAG 36

16. juni, 2021

Dayras fest ble større enn jeg hadde forestilt meg. Det var så mange mennesker. Noen hjalp med dekorasjoner, mat og drikke. Dayra fikk en stor flott kake. Det var veldig mange som kom for å feire og senterpersonalet sørget for at det var mat nok til alle. Hun var lykkelig. 

Å se datteren min leke med vennene hennes i en mørk tid, fikk tårene til å komme. Jeg er så takknemlig for at Gud er på min side, selv når jeg ikke kunne merke ham gjennom smerten. Han passet på at jeg var omringet av mennesker som støttet meg. 

Etter denne tiden, er min eneste tanke, at jeg skal nyte hver dag jeg får med barna mine. Og det er når håpet er fjernt man finner ut hva et mirakel er